Fra Bergen til Milano: – Ikke kun en konkurranse

– Det her er ikke kun en konkurranse for meg. Det er et symbol på alt arbeidet og resultatene som har kommet med det. Jeg bærer ikke bare flagget på brystet, jeg bærer med meg historien min, idrettsgleden og viljestyrken, forteller Liseth.

Fra støttekontakt til Paralympics

At Indira skulle ende opp som profesjonell langrennsutøver, lå ikke alltid i kortene. Hun ble adoptert fra Colombia som seksåring og er født med en ryggmargsskade som gjør at hun sitter i rullestol. Dette har både gitt henne utfordringer, men også lært henne å mestre utfordringene som møter henne.

– Jeg har blitt mye sterkere mentalt og blitt bedre kjent med kroppen min, hva den er i stand til å gjøre og ikke, sier Liseth om hva idretten har hatt å si for henne som person.

Inngangen til toppidretten kom likevel ved en tilfeldighet. Mens hun jobbet som støttekontakt for en utøver i rullestol, ble hun selv introdusert for idretten og det den hadde å by på. Så i 2021, kun ett år før Paralympics i Beijing, valgte hun å flytte til Lillehammer for å satse på langrenn. 

– Jeg fikk en følelse av at de hadde troen på meg, sier hun om støtten hun fikk fra skiforbundet.

Nåløyet har blitt trangere

Samtidig som Indira realiserer drømmen i Italia, er hun en del av en historisk liten tropp. Norge sender i år kun 15 utøvere. Tidligere år har troppen vært oppe i 30-40 utøvere.

Tidligere paralympier og pionér innenfor para-idrett, Cato Zahl Pedersen, har sett idretten endre seg siden han selv tok 13 gull og ett sølv i Paralympics på 80- og 90-tallet. Han peker på at sporten har blitt mer profesjonell, men at rekrutteringen har blitt vanskeligere etter at de store institusjonene forsvant.

– Før i tiden var det mye enklere å finne utøvere fordi de var samlet på institusjoner og spesialskoler. I dag bor funksjonshemmede spredt; vi har ikke lenger en adresse til dem. Det er en stor utfordring hvordan idretten kan komme i kontakt for å stimulere til idrettslig deltagelse. Jeg mener at helsestasjoner, kommunale fysioterapeuter og gymlærere har en viktig påvirkerrolle, forklarer Zahl Pedersen.

Aida Husic Dahlen, tidligere paraolympier i bordtennis, og nå rådgiver for paraidrett ved Norges Idrettsforbund, deler synet til Pedersen: Det er viktig å nå ut til flere utøvere der de er, og få ut informasjonen om hvilke tilbud som er tilgjengelige.

– Det er veldig mange tilbud der ute, og mange er åpne for å inkludere, men det er ikke alltid like lett å nå ut med informasjonen. Noen ganger stopper kommunikasjonen opp et sted på veien, og da får vi ikke synliggjort de mulighetene som faktisk finnes.

Etterlyser satsing på bredden

Indira Liseth legger ikke skjul på at hun gjerne skulle sett flere lagkamerater i Italia. Hun synes det er trist at store lagidretter som kjelkehockey ikke klarte å kvalifisere seg denne gangen.

– Jeg skulle gjerne hatt større konkurranse om plassene i langrenn også, for jeg tror det ville hevet kvaliteten og styrket oss mentalt, sier hun ærlig.

Hun peker på at manglende tilrettelegging i skolen og på lokale idrettsarenaer hindrer unge med medfødte skader i å starte. Liseth etterlyser spesielt rekrutteringstiltak som fanger opp utøvere tidligere i løpet.

– Vi må sammen gjøre en større innsats for å løfte nivået og bredden. Vi må starte arbeidet allerede i ungdomsårene.

Våg å ha store drømmer

Til tross for troppens størrelse, er Indira fokusert på oppgaven som ligger foran henne i Milano-Cortina og målet er klart: Hun vil vise at alt er mulig med riktig mentalitet.

– Våg å ha store drømmer. Man feiler alltid på veien, men da må man bare reise seg. Jeg tror drømmer vil gå i oppfyllelse hvis man vil det nok, avslutter hun.