Paraidretten finnes i Bergen – men ikke i studentmiljøet

For snart seks år siden ble livet til Konrad Åsnes snudd på hodet. 

Den aktive gutten var 16 år og dro på tur med gode venner og Den Norske Turforening (DNT). Det var rett etter Covid-19, og en av de første gangene gjengen endelig kunne samles igjen. 

De er på tur, griller og bestemmer seg for å bade. 

Åsnes stuper, og brekker nakken.

Han blir lam fra brystet og ned, delvis i hendene også.

– Jeg visste ikke hva det innebar å være lam. Så det var jo et helt nytt liv å sette seg inn i, men jeg hadde heller aldri en sørgeperiode.

De vennene som er der når han brekker nakken, er de samme han senere skal krysse Norge med. 

I dag er han 22 år og studerer samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen. Utenfor studiene elsker Åsnes å være aktiv. Det høye konkurranseinnstinktet har kommet godt med. Dessverre savner han et lag å konkurrere sammen med.

Mangel på egne paraidrettslag 

Verken Samfunnsvitenskapelig Idrett (SVI) ved Universitetet i Bergen eller studentidrettsforeningen ved Høgskulen på Vestlandet (BSF) har i dag egne paraidrettslag.

Ragnhild Helland Hoseth, PR og kommunikasjonsansvarlig for SVI Idrett, forteller at årsaken er mangel på interesse. 

– Når det gjelder oppstart av lag, baserer det seg på interesse av studentene. Vi er altså avhengig av engasjerte og frivillige studenter, da dette er en studentorganisasjon. Angående paraidrettslag har vi dessverre ikke fått noen henvendelser, forteller Hoseth. 

Åsnes har ikke prøvd å melde seg inn i et allerede eksistrende lag. Han har istedet opprettet en løpegruppe sammen med venner. Her løpes og rulles det i et tempo som passer alle. 

Åsnes har ikke mangel på interesse

Før ulykken spilte han håndball. Nå er håndball byttet ut med rullende rugbyball, en aktivitet han kun gjør hjemme i Stavanger. Dette er et tilbud som ikke finnes blant studentidrettene. Ønsker han å drive med studentidrett, må han forsøke å komme inn på et allerede eksisterende lag eller danne et eget lag. Denne terskelen kan være høy for mange i hans situasjon.

– Savner du å drive litt mer aktivt med lagidrett?

– Ja, absolutt. Vi prøvde å få til et lag i Bergen med rullestol-rugby, men det var for få engasjerte, rett og slett. 

– Hadde det vært lettere for deg å melde deg inn i studentlag om det allerede fantes?

– Det hadde det. Det er jo for alle det. 

Lite oversikt over tallene

Amalie Skavnes, kommunikasjonsansvarlig i Norge Studentidrettsforbund, forteller at det er vanskelig å finne tall på hvor mange studenter som har en funksjonsnedsettelse eller kan registreres som parautøverer.

– Dette kommer av at idrettslag selv må manuelt legge inn hvor mange parautøvere de har i klubben i rapporteringen. Da legger de kun inn et tall, og på grunn av GDPR får de ikke registrert denne infoen på utøveren sine direkte. Så her kan det sikkert være noen mørketall om man ikke har egne lag for paraidrett, forteller Skavnes.

Videre forteller hun at klubbene kan søke støtte for å utvikle paraidrettstilbudet sitt.

– En klubb som er virkelig god på å jobbe aktivt med paraidrett er NTNUI i Trondheim. De har eget styret i klubben som jobber med paraidrett, NTNUI-paraidrett. De leier ut utstyr og hjelper utøvere å finne tilbud som passer for dem.

Ildsjel

Toppidrettsutøver Aida Husic Dahlen har tre paralympiske medaljer i bordtennis. Nå kombinerer hun bordtennis, med jobben som rådgiver for paraidrett ved Norges Idrettsforbund. Dahlen ble kåret til årets parautøver i 2025. 

Vi møter henne på møterommet Ildsjel, et meget passende møterom for bordtennisspilleren.

– Idrett skaper et sosialt nettverk, og i tillegg så kan det være at mennesker med funksjonsnedsettelse kan ha vanskeligere for å gjøre ting. Uavhengig av hva de mangler, eller hvilke utfordringer de har. Og da føler jeg at idretten er en veldig god arena for å bli utfordret og tenke kreativt for å finne løsninger på ting.

Idrettstilbud er er helt sentralt

På spørsmål om hva hun tenker om mangel på egne paraidrettslag for studenter, forteller hun at de er veldig mange klubber som allerede har tilbud, og det er jo lett at en enkeltperson heller går inn i de klubbene enn at man danner et studentlag.

– Bergen og Vestland har masse tilbud!

I likhet med Dahlen understreker Iver Jørgensen Rye, Daglig leder for Norges Handikapforbunds Ungdom, viktigheten av idrett. Idrettstilbud er en av de viktigste bidragene til at unge funksjonshemmede får være sosiale og kunne leve normale liv på lik linje med andre, forteller han til Bymag. 

Andre i samme situajson

– Jeg tror folk er litt nervøse for å komme seg ut. Det kan være de er litt redde for hva folk syntes. Man trenger ofte mer hjelp. Det kan være kjedelig å få hjelp av andre enn assistentene sine, forteller Åsnes.

– Syntes du det er greit å få hjelp av kompiser?

– Ja, jeg vet at de ikke synes det er noe stress. De vil jo ha meg med på tur. Og så synes jeg det er enda kjekkere å være på tur når jeg blir spurt av kompisene mine, som å gå på ski for eksempel. Så vet de jo at jeg kjører litt tregere, og det gjelder å ha litt mer drahjelp opp i bakken.

– Hva tenker du om de som ikke har den samme driven som deg?

– Jeg kjenner mange som faller utenfor rett og slett. Fordi de syntes det er styr, og hvis de ikke har et miljø, så er det ikke alltid lett å finne.

Mangelen på eget lag gir Åsnes en helt egen driv

Åsnes har gått Norge på tvers. Før ulykken hadde gjengen planlagt en langtur, men på grunn av ulykken ble turen lagt på is. De gode turvennene Thilde og Birk tok opp ideen igjen, og sammen bestemmte de seg for å gå Norge på tvers. De bygde om sit-skiien og turen ble fullført på 8 dager.

Den nytilflyttede siddisen har også deltatt på  Oslo Maraton og Bergen City Maraton. Med på laget hadde han assistentene. Det å delta på Bergen City Marathon var veldig givende, forteller han. I september venter Berlin halvmaraton.

– Hvordan trener man seg opp til noe sånt?

– Egentlig som alle andre; styrketrening, kondistrening, man må jo bare rulle, sier Åsnes og ler.

Åsnes bruker stakemaskin aktivt. På denne måten kan han bli sittende i rullestolen, samtidig som han trener kondisjon og overkropp. Staketeknikken kommer også godt med på skitur.

Selv er Åsnes utadvendt, og forteller han at det kun trengs litt mer planlegging og logistikk for å få til en tur som Berlin. Han gleder seg veldig!