Med Albert i vogna jakter Tage (36) nok en seier: –Jeg trener etter at ungene har lagt seg

Inne i den lysfylte Fyllingsdalstunnelen er det ikke regnet som fyller lydrommet, men rytmiske fottrinn. Kilometerne glir forbi under føttene til Tage Augustson, mens ni måneder gamle Albert sover i barnevognen. 

Det er kanskje ikke for alle, men noen foreldre klarer å kombinere småbarnsliv med idrett. For Tage er dette en helt vanlig løpetur på rundt 20 kilometer i pappapermisjon. 

–  Når jeg ikke har pappapermisjon, trener jeg etter at ungene har lagt seg. Da blir økta gjerne lagt mellom klokka 21 og 23.

Mellom bleieskift, babygråt og korte netter har han likevel klart å karre seg til toppen av resultatlisten i «Bergen City Marathon» flere år på rad – og håper å gjenta suksessen dette året.

Fra kjærlighet til maratonseier

Løpeeventyret startet for ni år siden, da han møtte kvinnen som senere skulle bli samboeren og moren til barna hans. Hun løp mye – han ikke. 

På de første turene ble én ting tydelig: Hun taklet løpeturene bedre. 

For mange kunne det vært en grunn til å gi opp, men for ham tente det konkurranseinstinktet.

Påmelding til løp ga kontinuitet i treningen. Etter hvert ble de lange turene mer enn bare trening. Det ble en slags terapi, der tanker fikk vandre i takt med stegene.

Når alt går etter planen, løper han 140–150 kilometer i uka – litt lengre enn avstanden fra Bergen til Haugesund. 

Likevel går det ikke alltid på skinner med småbarn i huset. Forkjølelser og sykdom setter sitt preg på hverdagen. Det hender at han må tilpasse mengden.

 – Jeg følger en slags årlig syklus, og det er alltid spennende å bygge seg opp igjen etter en høst og vinter fylt med sykdom, sier han.

Hva med mødre?

– Det var ingen som hadde gjort det før meg. 

Ordene tilhører løpedronningen Ingrid Kristiansen (69). Med de tre barna Gaute, Marte og Sondre beviste hun at også morsrollen kan kombineres med toppidrett. 

Bare fire måneder etter at hun fødte sitt første barn, Gaute, løp hun inn til seier under Houston Marathon i 1984 på tiden 2.27,51. Året før hadde hun vunnet det samme løpet mens hun var tre måneder gravid, med tiden 2.33,27.

Det som drev henne, var et brennende ønske om å vise at gikk an å være mamma – og samtidig bli best i verden.

– Ingen trodde på prosjektet, bortsett fra mannen min, treneren min Johan Kaggestad og kona til Johan. 

Kristiansen og mannen hennes, Arve, ble enige om én ting: dette skulle de klare.

– Det var et prosjekt. Et familieprosjekt.

– Det er jo noe helt annet nå i dag.

På 80-tallet var ikke veien tilbake gjennom treningssentre og tredemøller. Det fantes ikke. 

Opptreningen til maraton bestod av lange trilleturer, mer enn en og en halv time hver eneste dag. Når hun skulle løpe, måtte hun improvisere: noen ganger lot hun vogna stå mens hun sirklet rundt et jorde, andre ganger snørte hun skoene før Arve dro på jobb, ofte klokken 05:30, rett etter amming.

– Vi som måtte gjøre dette her på 80-tallet, vi måtte bare finne løsninger. Vi kunne ikke gå rundt og tenke på at det var vanskelig.

– Jeg hadde fått dette barnet, og måtte ta hensyn til ham. Det var han som var sjefen i livet mitt, forteller Kristiansen.

Det interessante var at hun likevel ble veldig fort god etter fødselen.

– Jeg så ikke problemet, jeg så bare løsningene, understreker hun.  

Barn nummer tre

Kristiansen deltok fremdeles i flere løp etter at sistemann, Sondre, ble født i 1993. Planen var egentlig å legge opp ved fylte 40, men hun ga seg som 39 år gammel. 

– Det gikk liksom ikke helt som jeg hadde håpet. Jeg orket ikke å ta i lenger.

– Jeg var jo ikke med på løping for å være med. Jeg var med for å løpe fortere enn jeg hadde gjort før. Jeg dro ikke til OL for å bli nummer fem. Jeg skulle dra til OL for å vinne! Sier hun lattermildt. 

Selv om hun fortsatt stilte til start, hadde motivasjonen endret seg. Etter tredjemann ble det vanskelig å finne gnisten som en gang hadde drevet henne til seier etter seier. 

– Jeg skjønte ikke vitsen med hvorfor jeg skulle presse meg. Jeg tenkte: «Nå er det ferdig. Nå må du legge opp». 

Råd til andre i samme situasjon

Kristiansen legger ikke skjul på at det krever tilpasning å kombinere barn og trening.

Hun understreker at det viktigste er å unngå fella mange går i: å trene mer enn man tåler. Det handler ikke bare om beina, men om hele kroppen.

– Det er heller ingenting som viser at den springer lengst, blir best. Det har blitt alt for stort fokus på antall kilometer man må løpe. Man må ingenting! Forklarer hun. 

– Sammenligningen er det dumme med den løpebølgen i dag, sier en bestemt Kristiansen. 

Hun smiler litt når hun tenker tilbake på egne erfaringer.

– Mange prøver å gjenskape det livet de hadde før barnet kommer. Men det går sjelden helt etter planen. Nå må livet tilpasses en liten person som endrer alt.

Løpedronningen avslutter med å fortelle at det aller viktigste er å lytte til kroppen.

Småbarnsfaren er enig med Kristiansen i at trening trenger individuell tilpasning, men han er ikke like enig når det gjelder fokuset på kilometer.

–  Jeg tror man absolutt kan løpe etter antall kilometer, men man skal nødvendigvis ikke sammenligne det med andre, forklarer Augustson. 

De er hvertfall enige om én ting: man skal ikke sammenligne seg med andre. 

Begge fremhever også kontinuitet som nøkkelen til suksess.