Verden har gått videre — det kan ikke ukrainerne

En levende by, nære venner og en vanlig hverdag. For fire år siden ble Viktoria Levada vekket av bombesmell midt på natten. Hun prøvde umiddelbart å ringe foreldrene sine. Overlevde de? Hun fikk ikke svar. 

– Den korte tiden før de ringte meg opp igjen. Jeg husker det som de lengste minuttene i livet mitt.

Hun er dypt inn i gjenfortellingen, men blir dratt ut av øyeblikket når hun tenker på hva hun gjorde i timene som fulgte.

– Jeg satte på en klesvask og tok oppvasken, sier hun lattermildt.

Hun hadde mange spørsmål. Mer enn noe annet var hun forvirret.

– Kommer jeg til å ha vann? Elektrisitet? Jeg må sørge for at klærne mine er rene! Jeg ringte sjefen og spurte om jeg skulle komme på jobb, hun svarte «så klart ikke!».

Hva skjer nå?

Gjennom en felles interesse for dramaserien Game of Thrones hadde Viktoria en venninne fra Bergen. Hun foreslo at Viktoria skulle komme å bo hos henne. 

En trygg plass hvor hun kunne finne veien videre. 

– Jeg fortalte foreldrene mine om det. De overbeviste meg om å dra. Jeg var ung, og det kom ikke til å bli noe bedre i Ukraina. De mente det var bedre at jeg dro ut av landet. 

Viktoria reiste gjennom et Ukraina i full beredskap og satte seg på en buss til Norge. På et asylmottak i Oslo begynner opplevelsene å synke inn.

– En jente fra bussen prøvde å gi meg mat, hjelpe meg ut for å få frisk luft. Men jeg var for sliten, jeg lå bare på rommet. 

Livet venter ikke

Etter noen dager innså Viktoria at hun sank dypere og dypere i håpløsheten. Det var mot sin hensikt å låse seg inne. 

– Jeg dro ut på museer og gallerier. Jeg prøvde å distrahere meg fra alle nyhetene. 

Viktoria forteller at det var vanskelig å legge vekk spørsmålene. Nyheter, bilder og poster på sosiale medier rapporterte om bombing og drepte mennesker, ofte i de samme nabolagene som venner og familie levde.

– Jeg sendte meldinger, prøvde å få kontakt med alle jeg kjente. Går det bra med familien min? Går det bra med vennene mine? 

Et par måneder senere blir hun omplassert til Bergen, hvor hun har bodd siden. Viktoria jobber som barnehage-assistent og driver en bokklubb for ukrainere i Bergen. Hun er også engasjert som aktivist i Den Ukrainske Forening i Bergen og Hordaland.

Markerer fire år 

Tirsdag 24. februar: Den Ukrainske Forening i Bergen og Hordaland holder en demonstrasjon til støtte for Ukraina. Det er fire år siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Flere hundre mennesker samles på Torgallmenningen, ikledd ukrainske flagg og talende plakater. Viktoria sitt mål er å samle så mye oppmerksomhet som mulig. 

– Jeg vil at folk skal se kampen vi kjemper. Det er fortsatt mennesker som lider. 

– Hva vil dere oppnå med oppmerksomheten?

– Vi vil at ledere skal stå sterkere mot Russland. Sterkere sanksjoner, kansellere russiske visum, hindre at russiske oligarker får drive handel i Europa. 

Dette er hva demonstrantene ville si: 

Viktoria mister håpet

Hun lengter fortsatt tilbake. Ikke bare til Ukraina, men livet sitt. 

– Jeg savner å ikke tenke på krig og fred. 

Ukraineren med en utdanning i historie har alltid vært klar over tidligere konflikter og pågående kriger. Hun pleide å lese om menneskene som ble rammet.

– Jeg sympatiserte alltid med dem. Men jeg hadde aldri sett for meg at jeg selv skulle bli en flyktning, et offer av krig.

Viktoria må ta et øyeblikk for å samle seg, hun sliter med å få ut ordene.

– Jeg føler jeg ikke har håp lenger. Selvfølgelig, folk støtter oss, det fins aktivister og personer som vil hjelpe, men jeg føler at andre har gått videre, mange velger å ignorere det.

Når krigen brøt ut, var hun sikker på at resten av Europa ville hjelpe. Hun trodde ikke den ville vare mer enn et par måneder. 

Fire år senere ser man ingen tegn til en ende på konflikten. 

– Når krigen brøt ut, hadde jeg et håp om at verden skulle hjelpe. Jeg har mistet det håpet.

Å høre til

Nå sitter hun fast mellom to verdener, og føler at hun ikke hører helt hjemme i noen av de.

– Både gatene og folket i Ukraina er ødelagt. Om krigen ble ferdig i dag og jeg ble sendt hjem, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort der. 

Det er også vanskelig for henne å skaffe norsk statsborgerskap. Når krigen er over, må hun returnere til Ukraina.

– Men når er det? Folk vil ikke ansette meg når de vet at jeg må reise tilbake når krigen er ferdig. Det er vanskelig å lage et nytt liv her når hver dag er usikkerhet. 

Kanskje det er mest passende at denne saken kommer dagen etter markeringen. Nyhetsmediene, politikerne og leserne bevilget sine to minutter med oppmerksomhet i går, og så gikk de videre. 

For Viktoria og resten av ukrainerne fortsetter kampen i dag også.