Tilbudet betyr alt for Gunvor (89) – nå får det et millionløft

Du har kanskje hørt om den kulturelle skolesekken? For noen er det livets første møte med teater, konsert og kultur – et tilbud gjennom skolen.

Vrir du om på dette, får du den kulturelle spaserstokken. Et tilbud for den eldre garde som har bopel på byens sykehjem. Kulturelle opplevelser skal nå ut til dem som ikke har mulighet til å oppsøke det selv, og for noen av disse vil det bli livets siste møte med kultur. 

Bergen kommune har nå valgt å styrke tilbudet med en økning på 1,5 millioner kroner i 2026.

I praksis betyr dette over 200 nye arrangementer i løpet av året og er et betydelig løft i kulturtilbudet på Bergens sykehjem. 

Gunvor Sellevoll (89) er beboer på Sandsli bo- og aktivitetssenter. Hun gleder seg over den ekstra støtten spaserstokken har fått. For pensjonisten er forestillingene som blir satt opp: 

– Noe å se fram til, kan du si.

Seilevold legger til: 

– Mange her er ikke helt klare i toppen, så det er litt ensomt, men når vi synger sammen, er det veldig kjekt.

Hun understreker at livet på hjemmet er godt, selv om det tidvis kan være ensomt. Personalet har blitt gode venner, forteller hun med et smil.

En av dem er aktivitetskoordinator Linda Vangsnes Løland. Hun plukker ut hvilke forestillinger fra Den kulturelle spaserstokken som skal spilles hos dem. 

– Er som å skru på en bryter

I utvelgelsen tar hun høyde for dem som bor der. De utgjør en sammensatt gruppe som spenner fra 65 til 109 år og har ulike behov, erfaringer og referanserammer. Det viktigste er at forestillingene treffer dem, forklarer Løland. 

Mange av dem som bor her er rammet av demens, en sykdom der hjernen blir ødelagt. For dem som er langt ut i sykdomsforløpet kan talesenteret være svært svekket. Det betyr at de ikke har språk, men musikk tilhører en annen del av hjernen, og den kan fremdeles fungere. 

– Hvis du treffer på riktig sang, er det som å skru på en bryter. Du ser at de våkner; de er her, og du får kontakt. 

Når forestillingen er ferdig, er stemningen ofte god, sier Løland. På vei ut fra forestillingene kan de ansatte høre beboerne fortsette å nynne på sangene, og praten henger løst. 

Selv om minnene ikke varer, er øyeblikket i seg selv verdifullt.

– De husker det kanskje ikke en time senere, men der og da hadde de det fint. Det er de gode øyeblikkene vi jakter på, sier Løland. 

Målet? Å mimre og kjenne på nostalgi

En av forestillingene Løland kan velge blant i årets program, er laget av dramapedagog Jarand Barkved Leirvik (28). Sammen med en kollega står han bak «Hysj, nå begynner det».

Forestillingen er bygget opp som en gammel TV-sending, med ulike innslag inspirert av 60-, 70- og 80-tallet, som skal vekke minner og nostalgi hos publikum.

Målet er ikke å lære bort noe nytt, men å gi dem et rom hvor de kan mimre og kjenne på nostalgi, forklarer den selvutnevnte gamle sjelen Leirvik.

Han samler på gamle plater, elsker historiene til besteforeldregenerasjonen og finner inspirasjon i tiden før skjermer og sosiale medier.

– Det var magisk, helt amazing!

Det var likevel gjennom studietiden det gikk opp for Leirvik at å jobbe med aldersgruppen til Den kulturelle spaserstokken var givende. Spesielt et øyeblikk under praksisperioden på et aktivitetsenter for eldre, viste hvor sterkt kulturelt arbeid kan treffe, forteller dramapedagogen.

– Det var en kar, en syk mann med demens. Han satt sånn lent framover i stolen og sov, helt vekk liksom. Jeg kom inn i rommet og sa: «Ja, nå starter vi med den sangen vi alltid synger før vi begynner.»

Det var en sang av Cat Stevens, og Leirvik begynte å synge mens beboeren fortsatt sov.

– Sangen gikk sånn her: «Morning Has Broken dun-dun-dun-dun-dun.»

Først vaiet mannen litt på hodet, fra side til side, før han bare ble helt med, forteller Leirvik. 

– Da våknet han og var helt med – du skulle trodd demensen var vekk. Det var magisk, helt amazing. Jeg måtte holde gråten inne.

Han forklarer at motivasjonen for det han driver med ligger i disse øyeblikkene og hos de eldre. 

– De er eldre, mange lever med sykdommer og bor på disse hjemmene, sant. Det er det de gjør liksom; det er ikke mer enn det. Jeg synes det er litt trist. At vi kan komme inn og gjøre dette til en fin opplevelse, synes jeg de fortjener.

God mulighet til å tjene penger

Midt i engasjementet for de eldre ligger også en jordnær realitet: Dette er arbeid. For Leirvik betyr det mye at forestillingen ikke bare er noe han brenner for, men også noe han kan få betalt for.

Byråd Reidar Digranes (Sp) peker på at satsingen også gir flere oppdrag til kulturutøvere.

– Det er en kjempefin måte for mange kulturaktører å tjene penger på, sier han.

Byrådet mener satsingen på Den kulturelle spaserstokken er en investering i både livskvalitet og helse.

– Kulturaktivitet hos eldre har en stor påvirkning på livskvaliteten, og kan bidra til at de holder seg friske lenger, sier Digranes.

Han peker på at tilbudet ikke bare handler om trivsel, men også om forebygging.

– Vi mener dette er penger som er veldig godt brukt. Kultur kan også sees på som et forebyggende tiltak.

For byrådet handler satsingen også om noe mer grunnleggende: hvordan vi ser på alderdommen.

– Sykehjem skal ikke bare være et oppbevaringssted. Det skal være et sted for å leve livet helt til det er over. 

For Gunnvor, som blir 90 år i juli, er tilbudet alfa omega. 

– Jeg liker best at noen kommer å synger, men jeg er med på alt!