Inviterer til samtale etter brutalt show:  – Kan være ganske heftig 

På scenen blir hovedrollen først utsatt for vold av mannen hun elsket. Så må hun overbevise myndighetene om at hun kan ta vare på barnet sitt. Til slutt mister hun retten til å oppdra barnet. 

Dette er den vonde historien som regissør og koreograf Ann-Terese Aasen forteller med danseteateret «Togn» som spilles på Lille DNS 10. til 12. mars. Enda vondere gjør det at fortellingen ikke er fiktiv. Historien startet med en kvinne Aasen møtte i 2015. 

–   Da jobbet jeg på en produksjon hvor det var et kor involvert. For hvert sted vi dro innøvde jeg et nytt kor. Da pleide jeg å flytte litt rundt på sangerne for å finne ut hvem som skulle stå hvor. Jeg merket på en av kvinnene at det var veldig viktig for henne å få beholde plassen sin litt fremme.

Senere fortalte kvinnen hvorfor plasseringen var så betydningsfull.

- Hun hadde ikke sett barna sine på veldig, veldig lang tid. Og så visste hun at barna skulle komme og se den forestillingen. Da kunne de få se mamma.

En samtalestarter

Ti år senere har Aasen tatt kvinnens fortelling fra dybdeintervjuer til scenekunst, fortalt gjennom tekst, musikk og dans. Aasen synes det er viktig at "Togn" legger opp til at man kan snakke om det man har sett på scenen.

Derfor vil det være en samtale med voldsforsker og professor Margunn Bjørholt ved VID vitenskapelige høyskole etter forestillingen 10.mars.

–   For det første kan forestillingen være ganske heftig for mennesker som har levd i et voldelig forhold, eller opplevd det i nær familie. For det andre er dette også ny informasjon for mange. Derfor ønsker vi at man får summet seg etterpå og pratet om forskningen som ligger bak. Dette er et dokumentarisk danseteater, men det er også opplysningsarbeid. 

Samfunnsproblem

I «Togn» stopper ikke smerten når den fysiske volden stopper. I forestillingen opplever kvinnen at møtet med hjelpeapparatet blir en ny belastning. Traumatisert etter voldshandlingene må hun forsvare at hun ikke er psykisk syk. Hun må kjempe for å bli forstått som et voldsoffer og ikke som en del av en «høykonflikt» mellom to foreldre. Til slutt mister hun foreldreretten.

–   Det er ikke en trist enkeltskjebne, det er et samfunnsproblem, hevder Aasen.

Aasen får støtte av Veronica Bratseth, leder av Aldri Alene, en organisasjon for og av voldsutsatte kvinner. Hun har selv levd i et voldelig forhold hvor voldsutøveren ble dømt til fengsel.  

Bratseth vil være i salen når «Togn» spilles tirsdag 10.mars, og er forberedt på at forestillingen vil gjøre inntrykk. 

- Jeg tror det kan være smart for de som har en egen erfaring med vold i nære relasjoner å snakke om det de har sett i forestillingen. 

Videre håper hun «Togn» kan øke folks bevissthet.

–   Jeg har fått høre at jeg ikke ser ut som et voldsoffer. Det er kanskje fordi jeg er høyt utdannet eller har fast jobb. Likevel gir det ingen mening. Voldsutsatte kvinner ser ikke ut på en spesiell måte, vi er et tverrsnitt av befolkningen.

Bratseth er glad for at kunstnerne løfter problemene voldutsatte mødre møter. Det kan øke tilgjengeligheten, påpeker hun.

–   Jeg synes det er lurt at vi har det på alle flater og ikke bare i media. Du kan gå og se et teaterstykke uten å vise at du selv er voldsutsatt. Med kunsten kan du være anonym på en annen måte enn hvis du drar på et faglig foredrag. Kunst kan også sette i gang refleksjoner hos deg selv som bare er dine egne.

Et aktivistisk prosjekt

Skuespiller og danser Anne Lise Rønne spiller den voldsutsatte moren i «Togn». Det er forestillingens eneste rolle, men den har ikke en eneste replikk. Det er et grep regissør Aasen har tatt for å vise at voldsofrene ofte bringes til taushet. Rønne sier at arbeidet med rollen har gjort sterkt inntrykk på henne.

–   Etter 15 år som utøver så er dette det sterkeste jeg har gjort. Det er enormt hvordan det har gått inn i kroppen min, forklarer Rønne.

Nå gjør hun seg klar til tre oppvisninger på Lille DNS fra 10. mars. 

Regissør Aasen og danser Rønne håper scenekunst kan nå inn til maktpersoner på en annen måte enn statistikk og forskning. I bunn ligger det et aktivistisk prosjekt. 

–   For det første så håper jeg at mange personer med makt og mulighet til endring kommer for å se. Kanskje de får øynene opp for en nyanse som treffer dem på en annen måte. Det har jeg veldig tro på, sier danseren.