Innenriks

Statsraad Lehmkuhl, skipet som har tatt kadettene over Atlanterhavet.

I tre måneder har kadettene vært på reise: denne uken vender de hjem

Mens vi har levd våre A4-liv her i Bergen, har kadetter fra sjøkrigsskolen de siste tre månedene reist over Atlanterhavet. Snart er de tilbake i Bergen.

Publisert

Da han gikk om bord i Cartagena i Colombia, kom tårene.

Fredrik Aronsen ombord på skipet.

– Det var helt surrealistisk. Dette er noe jeg har jobbet for i mange år, forteller kadetten Fredrik Aronsen.

Tre måneder senere er han én av rundt 90 kadetter som vender hjem til Bergen. Bak seg har de en reise over Atlanterhavet. Aronsen forteller at de har seilt gjennom stormer og kulde. Det har vært lange vakter, og når det har vært tøft har samholdet holdt kadettene motiverte på seilskipet Statsraad Lehmkuhl. 

Faktaboks

Statsraad Lehmkuhl, Bergens stolte seilskip, har hjemhavn i Vågen. 

Skipet har en lang historie, og i over 100 år har Statsraad Lehmkuhl vært en sentral aktør i utdanningen av fremtidens ledere, både sivile og militære. 

Skipet leies ut til organisasjoner, bedrifter, folkehøgskoler og private lag, men hvert år delegeres tre måneder ombord til kadetter fra sjøkrigsskolen. 

Da er de en del av reisen "One Ocean Expedition". 

Kadettene vender hjem denne uka, men seilskipet fortsetter reisen i tre uker. 

Det legger så til havn i Bergen 18. april med stor velkomstseremoni.

 

Statsraad Lehmkuhl seiler flere etapper i løpet av One Ocean Expedition. Dette er årets reiserute. Kadettene kom på i Colombia og går av i Brest.
Ved havna i Bradbenken ligger det nå en svært moderne grønn båt. Den må flytte seg før 112 år gamle Statsraad Lehmkuhl skal legge til 18. april.

Fra Colombia til Atlanterhavet

Den 24 år gamle kadetten forteller om reisen til ByMag. Nå er de på siste etappe mot Brest. Der avsluttes reisen. Turen startet i Cartagena, før kursen ble satt mot USA. Planen var Baltimore, men en snøstorm endret planene.

– Vi måtte i stedet gå til marinebasen i Norfolk. Det er verdens største marinebase, så det var en opplevelse i seg selv, forteller Aronsen. 

Der fikk kadettene besøke både amerikanske marinefartøy og US Naval Academy.

– Vi var blant annet om bord på hangarskipet USS Harry S. Truman. Det er helt spesielt å se hvordan en av våre nærmeste allierte opererer.

Detalj fra interiøret på det amerikanske hangarskipet. Talerstol med skipets navn og nummer: USS Harry S. Truman(CVN 75).

Etter USA ventet Atlanterhavet, og Aronsen kan meddele at reisen dit var krevende på grunn av været.

– Det var bitende kaldt. Med vind på 20–30 knop føltes det som minus 20 grader. Det var en tøff start.

Senere snudde vinden, og seilskipet kunne krysse havet. 

– Da vi kom til Cádiz, kunne vi kalle oss Atlanterhavskryssere, forteller han.

Under fulle seil over Atlanterhavet. Endelig kan de kalle seg Atlanterhavskryssere.

En tettpakket hverdag

Hverdagen om bord har vært alt annet enn rolig.

– Dagene er helt tettpakket med vakter, undervisning, selvstudier og nye vakter. Jeg har aldri opplevd et sånt kjør fra morgen til kveld.

Kadettene går firetimers vakter gjennom døgnet, med roller som utkikk, rorvakt og brannvakt. I tillegg kommer fysisk krevende arbeid med seilene.

– Noen dager står vi i flere timer og drar i tau eller jobber i masten. Vi må alltid være klare. Bryteren er aldri helt av.

Det er flere kilometer med tau ombord på Statsraaden, mer enn nok å dra og holde styr på.

– Vi bor oppå hverandre

Men det er ikke bare det fysiske som setter spor.

Livet om bord tvinger kadettene tett sammen, bokstavelig talt.

– Vi sover skulder til skulder i hengekøyer. Du har ingen steder å trekke deg tilbake.

Det samme peker direktør for Statsraad Lehmkuhl, Haakon Vatle, på.

– Du kan ikke rømme tilbake til lugaren din. Kadettene bor tett i tett, og det gjør at de må forholde seg til hverandre på en helt annen måte, sier han.

Konflikter og åpenhet

Det tette livet setter til tider folk på prøve og Aronsen forteller at det noen ganger har vært litt amper stemning mellom kadettene. 

– Motivasjonen har vært veldig varierende, og det har vært perioder med irritasjon mellom folk.

Men Fredrik mener at nettopp det er en viktig del av læringen og utviklingen til hver enkelt.

– Vi har hatt flere tilbakemeldings- og åpenhetsseanser. Vi snakker om hvordan vi faktisk har det.

Aronsen sier at slike samtaler blir et vendepunkt, og at det lærer de å ta tak i problemer og løse dem.

– Det var veldig befriende. Etterpå ble stemningen mye bedre.

En skole i ledelse

Direktør Haakon Vatle mener samarbeidet med sjøforsvaret er et av deres viktigste. Det har endret driften til skipet.

Haakon Vatle mener kadettene utvikler ferdigheter som ikke kan læres i et klasserom. Ifølge direktøren er akkurat dette årsaken til at Sjøforsvaret sender kadetter ut på tokt.

– Dette er ikke nostalgi. Det er en langtidsinvestering i lederne de ønsker å utvikle.

Han beskriver skipet som et «flytende universitet», der kadettene lærer gjennom erfaring.

– De utvikler samarbeidsevner og sosial kompetanse på en måte som ikke kan læres i et klasserom.

Kapteinen om bord, Jens Joachim Hiorth, er med kadettene hver dag og ser hvordan de utvikler seg. 

Kaptein Jens Joachim Hiorth ser kadettene utvikle seg ombord.

– Når landet forsvinner bak horisonten, utvider horisonten seg også. De fleste endrer seg i større eller mindre grad, sier han.

Mestring høyt over dekk

For kadetten Aronsen har noen av de største utfordringene vært i masten.

– Jeg har respekt for høyder, så det var ubehagelig første gang jeg skulle helt opp. Spesielt i mørket.

Likevel er det nettopp der han kjenner mest mestring.

–  Etter hvert blir man mer komfortabel. Og utsikten der oppe, spesielt i solnedgang, er helt unik.

Tungt å klatre i masten.

En pause fra verden

Midt i det harde arbeidet og de lange dagene, har havet også gitt rom for noe annet, og Fredrik skriver at det å få satt omverden litt på pause er deilig.

– Det gir en slags indre ro. Vi har vært uten mobildekning, og det har faktisk vært litt godt. På utkikkspost, alene med bølgene, får tankene vandre, forteller Aronsen før han videre skriver.

Solnedgangene er vakre fra seilskipet.

 – Du står der uten andre lyder enn havet og vinden. Det er noe eget med det.

Tre måneder til sjøs viser seg også å sette spor, i følge kadetten.

– Jeg har blitt mer bevisst på meg selv. På styrker og svakheter, og hvordan jeg er som leder.

Han beskriver turen som både tung og svært lærerik.

– Jeg har også innsett at jeg er mer sårbar enn jeg trodde. Det tar jeg med meg videre.

Nå venter siste etappe, før kadettene vender hjem til Bergen 28. mars, og Aronsen gleder seg mest til å se de han er glad i igjen.

– Jeg gleder meg veldig til å se kjæresten, familie og venner igjen, det blir fint, og så er jeg veldig takknemlig for alt jeg har fått oppleve her. 

Direktør Vatle mener opplevelsene kadettene får på en slik tur er viktig av flere grunner.

– De får erfaringer som vil være avgjørende både i arbeidslivet og ellers. Det skaper også vennskap og nettverk som varer ut å være på en reise som dette, forteller han til slutt. 

Se bilder fra turen her:

Powered by Labrador CMS