Gurid slet med rus i over 20 år – Amalie Skrams hus ble redningen

– På en måte er jeg litt glad for at jeg havnet på gaten. Det høres skikkelig fjernt ut. Men det var da jeg innså at jeg hadde et valg.

22 år av livet til Gurid bestod av å ruse seg. Det førte til at hun mistet både jobb og leilighet. 

Bymag møter henne på Amalie Skrams hus. Lokalene er fylt opp med mennesker, det er nemlig husets 25 års-jubileum. 

Et lavterskeltilbud for de som trenger det 

Amalie Skrams hus ble startet opp i 2001. Målet var å skape et lavterskeltilbud der mennesker som sliter med psykiske helseplager kan få utfolde seg kreativt og samtidig møte andre mennesker.

– Hver dag er det mellom 30 til 70 personer innom huset, forteller Eli Veim, kreativ leder ved Amalie Skrams hus. 

I dag er det i hovedsak kommunen og Helse Bergen som finansierer huset. Et viktig aspekt ved tilbudet, er at det skal være enkel tilgang for brukerne. 

– Brukerne må selv betale for materialer og mat selv, men hvis du bare vil komme innom, er det helt gratis. Målet er at det skal være så rimelig som mulig, understreker Veim. 

Drives av brukere 

Huset har per nå åtte faste ansatte som samarbeider tett med brukerne. I dag er det nemlig brukerne av huset som står for store deler av driften. 

– Det er viktig for oss at brukerne vet at de er viktige og nødvendige for driften av huset. Det er blant annet stort sett de som handler inn lager all maten, understreker Veim. 

Begynte å drikke som 13-åring 

Gurid Bu er fast bruker av huset og forteller at hun ble født med en gen-variasjon som gjør at hun ikke får hårvekst og sliter med uro, søvnproblemer og kløe på kroppen. 

 – Det har vært utrolig tøft. Jeg begynte å drikke alkohol da jeg var 13 år. Jeg drakk hver dag. Når jeg drakk, satt jeg rolig. Hvis jeg drakk enda mer, sovnet jeg. 

Bu forteller at hun likevel fullførte skolegangen og tok utdanning som barne- og ungdomsarbeider. Men hun klarte ikke legge alkoholen på hyllen, og mistet etter hvert både jobben og leiligheten. 

– Jeg ble kastet ut på gaten med en bag som rommet alt jeg eide. 

Hun forteller at det var den tyngste perioden av livet hennes.

– Jeg kom ned til det svarte hullet. Og når jeg kom så langt ned, var det to muligheter i min verden. Enten å ta livet mitt. Eller be om hjelp. Jeg var så langt nede. 

Isolerte seg fra omverdenen 

Bu forteller at hun ba om hjelp og ble innlagt på døgnavdelingen for rus- og avhengighetsproblemer. Der var hun et år og ble rusfri.

Hun forteller at bristepunktet var da hun kom ut derfra. 

– Jeg begynte å ikke gå ut. Jeg spiste nesten ikke, bare nudler. Cola og nudler. Jeg trakk for gardinene og hvis noen ringte på døren eller til telefonen, svarte jeg ikke. 

I ni måneder isolerte Bu seg fra omverdenen, forteller hun.

Så fant hun redningen

Noen år tidligere hadde noen tipset henne om at hun burde forsøke å dra til Amalie Skrams hus. På den tiden slet hun med alkoholen, og på grunn av uroen mestret hun ikke å dra dit.

– Jeg begynte å gå her litt. Det fine i starten, var at jeg kunne komme og gå akkurat når jeg ville. For meg var det veldig godt fordi jeg hadde så mye nerver. 

Livet begynner endelig å falle på plass for Bu. 

– Jeg fikk meg leilighet og noe å fylle dagene mine med.

Eksperten om lavterskeltilbud

Psykologspesialist, Selma Resulbegovic, forklarer at mennesker har et iboende behov for å sosialisere seg. 

– Når vi isolerer oss fra andre, vil det svekke livskvaliteten til enhver person. Vi er flokkdyr, så når vi isolerer oss kan det bidra til depressive plager. 

Hun understreker at en del av behandlingen for mennesker som sliter psykisk er å komme seg ut. Hun understreker derfor viktigheten av lavterskeltilbud for mennesker som sliter med å finne slike arenaer på egenhånd. 

– Når man har disse møteplassene, så møter man andre. Da vil man også oppleve seg selv og livet sitt mye mer meningsfullt. 

Amalie Skrams hus gir mening 

Gurid snakker på inn- og utpust om fellesskapet de har skapt på Amalie Skrams hus. De er en gjeng med mennesker som ser og forstår hverandre.

– Amalie har jo reddet meg. Nå har jeg noe å gå til der jeg blir akseptert for den jeg er. 

Av de ulike aktivitetene, er det matlaging Bu liker best.

– Jeg er veldig glad i å være på kjøkkenet og lage mat, gjerne til mange mennesker. Da roer nervene seg litt, og jeg blir glad. Det fine er at alle blir veldig glade for at jeg lager mat til dem. Så det er en vinn-vinn-situasjon. 

Gurid viser stolt frem ansatt-kortet sitt og forteller at hun begynte å jobbe som medlemsvikar for snaue to år siden. 

– Jeg er veldig stolt av hvor langt jeg har kommet.