Hva skjer med ungdommene politiet ikke kan gjøre noe med?

I 2026 skal Bergen kommune bruke 7,5 millioner på direkte forebygging av ungdomskriminalitet gjennom prosjektet U 15 - Forsterket oppfølging av barn og ungdom tilknyttet kriminalitet. Pengene brukes på ansatte som skal jobbe med én til én oppfølging av ungdommer under 15 år, og relasjonsbygging i familiene hvor kommunikasjonen med barna er ødelagt.

En dør forbi papirmølla

I praksis åpner prosjektet døren forbi en potensielt lang byråkratisk prosess, og gir ungdommene hjelp innen tre dager. Henvisningene kommer direkte fra politiet, og for de som ønsker det er det mulig med inntil 6 måneders direkte oppfølging. Leder for prosjektet, Renate Trellevik, har jobbet på feltet i over 20 år og forteller engasjert om hva de skal og har fått til.

Tverrfaglig og nært

Oppfølging skjer i form av to medarbeidere fra prosjektet. Èn dedikert person til å bygge relasjon med ungdommen og en som kan følge opp foreldrene og bistå med koordinering av livet og familien rundt. De møter ungdommene der de er og bygger tillit.

Renate forteller om hvordan noen av foreldrene er fullstendig utslitt av møter med forskjellige instanser og tiltak. Derfor har prosjektet spesielt fokus på å samkjøre alt som kan være til nytte for familien og ungdommen. 

Globalisert kultur

Gjennom litt over 20 år i fagfeltet har Renate sett ungdomskriminalitet øke og synke i bølger. Hun skremmes ikke nødvendigvis av dagens nivå i Bergen, men påpeker at det er annerledes enn tidligere. Ungdommene starter tidligere og gjør flere ting i yngre alder enn før. Gjennom tilgjengeligheten dagens teknologi gir, kan de også la seg inspirere direkte av gatekultur i f.eks. Storbritannia, istedenfor sitt eget område. Det er også et nytt aspekt at alt filmes.

– Ungdommer har alltid slåss, men når videoen av at du ble banket opp sirkulerer i lang tid er det en ekstra belastning, sier Trellevik.

Hun undres om dette også er en bidragsyter til hevnkultur.

Den virkelige risikoen

Hun presiserer viktigheten av foreldrenes rolle, og mener risiko og beskyttelsesfaktorene er de samme som de alltid har vært. 

– Jo mindre rammer og støtte du har, jo mer utsatt er du, sier hun.

Trellevik anerkjenner at det er utfordrende for alle foreldre å ha kontroll på ungdommenes digitale liv. Med fast innetid kan man begrense hvem barna møter ute om kvelden, men på nett er det en annen sak. Hun trekker frem muligheten for at ungdommene blir rekruttert digitalt, av organiserte internasjonale grupper som den største risikoen for årene som kommer.    

Suksess med frivillighet og ungt ansvar

En annen aktør som driver forebyggende arbeid i Bergen, er Springbrett for ungdom. De er en frivillig organisasjon som har hatt suksess med gratis aktivitetstilbud og kurs for unge mellom 13 og 25.

Styreleder Cidi Nzita understreker hvordan kontinuitet i aktivitetene og tilbud er sentralt for å skape trygghet og stabilitet for ungdommene. Det handler ikke om å redde enkeltungdommer, men om å gi alle gode verktøykasser til å håndtere livets utfordringer. 

Han forteller videre at ungdomskriminalitet skjer ikke over natten. Det kommer etter at barna over tid har opplevd tillitsbrudd og følt seg tilsidesatt. Alle er forskjellige, men ulikhet er en resurs og ikke en barriere. Man må bare ha verktøyene for å utnytte det på best mulig måte.