Derfor gjentas de samme ropene: – 9. mars er ikke alt i orden 

På den internasjonale kvinnedagen løftes mange av de samme ordene på nytt: Kamp for full kvinnefrigjøring, stopp vold mot kvinner, likelønn nå, seks timers arbeidsdag og kvinnens helse. Organisasjonen "8. mars Bergen" står for parolene som heises under arrangementet. 

– Hvis problemet ikke er løst, hvorfor slutte å si det? 

– 9. mars er ikke alt i orden

Ordene tilhører kvinne- og kjønnsforsker ved Universitetet i Bergen, Hanne Marie Johansen, som forteller hvordan 8. mars i over 100 år har vært en påminnelse om at rettigheter ikke kommer av seg selv. 

– 9. mars er ikke alt i orden, sier hun.

Stemmeretten, barnehageutbyggingen, foreldrepermisjonen og selvbestemt abort kom ikke over natten.

– De kom fordi noen ropte – lenge, forteller hun.

Kunsten av repetisjon

Johansen trekker fram abortkampen som et tydelig eksempel på effekten av vedvarende engasjement. 

Hun forklarer at 70-tallet var et viktig tiår i kvinnenes kamp for selvbestemt abort. Det var først mot slutten av tiåret, i 1978, at loven om selvbestemt abort ble vedtatt.

Kampen stoppet ikke der. Historien gjentar seg, og utfordringer endres med tiden.

– Nylig var tematikken rundt abort aktuelt igjen, sier Johansen, og henviser til den politiske debatten rundt utvidelsen av retten til selvbestemt abort. 

Johansen forklarer hvorfor parolen dukker opp igjen og igjen: 

– Abortsaken illustrerer hvorfor noen paroler kommer opp igjen med jevnt mellomrom, for nye problemstillinger knyttes til saken. 

Trekker linjer til USA

Forskeren peker på situasjonen i USA, hvor det er flere delstater som har innført abortforbud. Dette er ett eksempel på hvorfor kampen for rettigheter aldri kan tas for gitt.

– Kvinner som blir voldtatt får ikke lov til å ta abort. Det er gynekologer som ikke tør å utføre inngrep på medisinsk grunnlag, fordi de risikerer å miste jobben.

Derfor, understreker hun, at 8. mars er mer enn en markering. 

– For å beholde rettighetene vi har kjempet for, må vi ha 8. mars, aktivisme og forskning på likestilling og mangfold. Vi trenger politikere som jobber for det. 

Mannens hjerte som standard

«KVINNEHELSE – VI KREVER SATSNING NÅ!»

– Denne parolen har blitt mer sentral de siste årene, og speiler hva kvinneaktivister brenner for, forklarer Johansen.

Hun forteller at forskere og aktivister, etter gjentatte rop, nå har satt søkelyset på kvinnehjertet.

 – I medisinen er det ofte det mannlige hjertet som brukes som modell.

Dette er problematisk, ettersom kvinner har andre symptomer knyttet til for eksempel hjerteinfarkt. Da vil ikke forskning på et mannelig hjerte strekke til.

– Derfor er det viktig at vi i år – som i fjor og årene før – minner både politikere og allmennheten på hvor avgjørende det er å prioritere kvinnehelse, vektlegger Johansen.

Videre legger hun til at medisin tradisjonelt har vært et fag drevet av menn, men at det nå har det kommet flere kvinnelige medisinstudenter som kan bidra til endring.

Det er en kampdag, men også en feiring

Organisasjonen 8. mars Bergen er ansvarlige for arrangementet og parolene på Torgallmenningen. I år er hovedbudskapet: Feminisme i kamp for fremtiden.

Parolene avgjøres på et parolemøte før 8. mars. I fjor var de seks frivillige og samlet likevel over 2000 mennesker til markering i sentrum. Med 12 frivillige i spissen i år, håper de på minst like stort engasjement. 

– Det vi gjør i dag, skal tjene våre døtre og neste generasjon, forteller Al-Falah.

Fargespill viser hva vi kjemper for

Som et visuelt bilde på kampene som kjempes, er Fargespill blant de som står for underholdningen arrangert av 8. mars Bergen. Scenen fylles med musikk, dans og historier, der kravene får rytme og bevegelse. 

Fargespill løfter fram unge stemmer fra ulike kulturer og speiler mangfoldet i samfunnet. Slik blir det tydelig at kvinnedagen handler om mer enn kvinner. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker å være.