Blinde og svaksynte i Bergen møter farlige gater: – Det går ikke an å gå alene

– Det er rett og slett trafikkfarlig. 

Eva Kristine Kirkevik står på Danmarksplass. For ti år siden mistet hun synet. Nå beskriver hun en hverdag der det kan være risikabelt å bevege seg alene i byen, særlig på bybanestoppene.

– Du kjenner ikke helt når du har kommet over perrongen. Alt er mer eller mindre flatt, det kjennes som det går i ett. Hvis du krysser den lille perrongen, så er du ute i neste bybanespor.

På bybanestoppet opplever hun flere utfordringer. Hørselen er en viktig sans når hun skal orientere seg, men det er ikke alltid like lett å benytte den. 

– Det er vanskelig å høre når bybanen på Danmarksplass kommer. Den hører du ikke før den er så nærme at hvis du krysser da, så vil den treffe deg.

 I tillegg sier Kirkevik at man kan gå ned i sporet uten å være klar over det. 

– Underlaget er så slitt og ujevnt at det er vanskelig å kjenne forskjell på ledelinjene og steinene rundt sporet.

Hun skulle gjerne sett at det hadde blitt bedre sikkerhet på bybanestoppet.

– Der er det ingen gjerder. Det burde det absolutt ha vært. 

Blindeforbundet: – Det går ikke an å gå alene til passkontoret

Mariann Fossum, daglig leder i Norges Blindeforbund Hordaland, sier at mange opplever liknende problemer. Hun peker også på store feil og mangler ved utformingen i Bergens gater.

– Ledelinjer går rett inn i vegger på busstoppene, og busser har ikke opplesning på utsiden. Hvordan skal man vite hvilken buss som kommer, spør Fossum retorisk. 

Hun reagerer på at omfattende oppgraderinger ikke gir bedre resultater.

– De har brukt store summer på å renovere byen fordi den ikke var universelt utformet. Men det er den fremdeles ikke. 

Fossum mener at kommunens planer er gode, men at det svikter i gjennomføringen. 

– Politikerne lager gode planer. Regelverket finnes der. Men når entreprenøren er ferdig, så bare "Hva skjedde her?".

– Toppen av isfjellet

Ønsker man å klage på noe som er for dårlig universelt utformet, kan man klage inn til Diskrimineringsnemda. Her behandles klager om blant annet manglende universell utforming.

– Det er nok en vei å gå for å oppnå full universell utforming, sier direktør i Diskrimineringsnemda, Ashan Nishantha.

Han peker på at mange saker aldri blir meldt inn. 

– Vi kan ikke ta opp saker på eget initiativ. Vi er avhengig av at noen bringer en sak inn til oss. Så sakene vi får inn er bare toppen av isfjellet.

Samtidig kan det ta lang tid før saken blir gjort noe med. I snitt tar det rundt to år. 

–  Det tar dessverre tid. Spesielt saker som skal til testing for universell utforming kan ta lengre tid, sier Nishantha.

Problemene stopper ikke i gatene

Utfordringene gjelder ikke bare ute i byrommet.

Da Kirkevik nylig skulle fornye passet sitt, møtte hun nye hindringer.

– Det går ikke an å bruke løsninger du ikke ser. For det var ingen lyd på.

På passkontoret måtte hun forholde seg til QR-koder og kølappsystemer uten tilstrekkelig tilrettelegging.

– Jeg hørte at det sa pling. Men jeg vet jo ikke hva som sto på den tavlen. Det er jo forferdelig frustrerende og veldig stressende.

Blindeforbundet bekrefter også dette.

– Det går ikke an å gå alene til passkontoret. Overhodet ikke, forteller Fossum.

– Man blir utslitt

Kirkevik sier mange gir opp og slutter å klage.

– Det er mange kamper å ta. Man blir helt utslitt.

Nå har hun på nytt fått beskjed om at hun kan hente passet, noe hun gruer seg til.

– Jeg har valget mellom å prøve det på egenhånd og grue meg skikkelig, eller å vente til noen har tid og anledning til å være med.