Klubbleder frustrert: Ønsker anerkjenning som idrett

– Som en organisert idrett kan vi annonsere og organisere mesterskapene slik at enda flere får mulighet til å delta og skape enda mer forståelse og glede rundt sporten, forteller den engasjerte kjepphest-treneren Marlen Wollf.

For å bli godkjent av Norges idrettforbund som idrett trenger man 1500 medlemmer.

Foreløpig er tallene svært lave. Men Marlen tror det finnes langt flere enn 1500 som driver med kjepphest i Norge, men at ingen har gjort arbeidet med å samle alle enda. 

Noe mer enn bare lek

En dag for noen år siden kom en venninne på besøk til Siri Aurora Syvertsen-Wollf (11) med en kjepphest i hendene. 

– Jeg løp og fant min kjempegamle kjepphest som jeg hadde fra jeg var liten, og etter det var det alt vi gjorde hver gang vi var sammen, forteller Siri Aurora. 

Begge døtrene til mor og trener Marlen hadde kjepphester da de var små, men hun hadde aldri tenkt på det som noe annet enn lek. 

– I begynnelsen tenkte vi trenere bare det var supert at barna gjorde noe annet enn å være på telefonen når vi jobbet i stallen, ler hun.

Etterhvert så hun at kjepphest var mer enn bare lek. Det fantes nemlig mange fordeler hun aldri hadde tenkt på før.

Hestesport som ikke koster dyre dommer

– En rimelig hest koster kanskje rundt 20.000 kroner, og deretter kan det fort koste 10.000 i måneden for stallplass. En rimelig kjepphest kan på sin side koste to til tre hundre kroner, og ingenting i måneden, påpeker Marlen. 

Hun synes det er bra at barn får testet å drive med hest før de velger å investere i det. 

– Da lærer de hvordan å behandle hest og teste interessen før de eventuelt bruker masse penger på å investere i det, sier hun.

Marlen forteller at mange finner stor glede i sporten. Hun synes det er flott at man kan få ta del i aktiviteten uten å måtte blakke seg. 

Lære å ri før man behandler ekte hester

Siri Aurora driver også med dressur av ponny, men i starten sleit hun så mye med teknikken, at hun måtte ned fra hesteryggen en periode for å beskytte hesten. 

– Hun reiv og sleit munnen til ponnyen fordi hun var forvirret og røsket i tøylene. Til slutt måtte jeg bare sette ned foten, forteller Marlen.

Da puttet hun en kjepphest i hendene til Siri Aurora.

– Hun gikk runden med kjepphesten om og om igjen, forteller Marlen engasjert.

Fordelen med kjepphesten var også at den, i motsetning til hest, kunne være med overalt. Siri Aurora begynte å ta med seg kjepphesten på skoleplassen, stranda og i hagen. 

– Når Siri Aurora omsider satt seg på ponnyen igjen, lå det i fingertuppene, sier Marlen stolt.

Stort behov for organisering

Marlen tror at en anerkjenning av kjepphest som idrett ville skapt muligheter for struktur og organisering. Hun er skeptisk til hvordan ulike mesterskap blir avholdt per dags dato.

– Jeg stiller meg kritisk når mesterskap blir avholdt uten noe form for kvalifisering eller reglement, sier hun.

Hun forteller om én spesiell hendelse som satte spor.

– I et av mesterskapene jentene var med på, hadde en deltaker meldt seg på fire ganger, med fire forskjellige hester, forteller Marlen oppgitt. 

Dermed fikk en deltaker fire sjanser da andre bare hadde én. Hun peker på at det kunne vært unngått om sporten ble organisert.

Som et forsøk på å få kjepphest anerkjent som idrett, byttet Marlen navnet til Bergen kjepphestforbund til Norges kjepphestforbund. 

Marlen håper nå at enda flere skal finne frem til klubben, og melde seg inn og få ta del i miljøet.

– Man lærer så mye verdifullt om hest, og samtidig får man være en del av et fantastisk fellesskap, understreker hun.