Sport

Født til å løpe.

– De er som smash, du kan ikke bare ha èn

Ekteparet Toril Wiik Johansen og Geir Johansen bor i rekkehus i Loddefjord og har ni polarhunder i hagen. Til tross for dårlige treningsforhold og lite polare forhold har hundekjøringen blitt en livsstil.

Publisert Sist oppdatert

Rekkehus + husky = sant. I alle fall for Toril Wiik Johansen og Geir Johansen.

I rekkehuset i Loddefjord har de ni sibirske huskier. Flokken bor i en hundegård i hagen, og de brukes først og fremst til oppdrett og konkurranse. 

– Det begynte med én husky for 14 år siden, men så er det som chips eller smash, det er umulig å bare ha èn, forteller Wiik Johansen.

Ekteparet har altid hatt dyr; både hunder og hest.

Men nå er det Husky for alle penga. Bokstavelig talt. I løpet av en vanlig måned bruker de om lag 15.000 kroner på hundene. Dette inkluderer fôr, forsikring, utstyr og reising. 

Tett i tett med lekestativer og familier bor "ulveflokken".
Hjemme i Loddefjord prydes veggene med bilder av hunder og hundekjøring.

Alfa-hunnen i flokken

– Når jeg var på mitt dårligste fysisk, var det bare hundene som fikk meg opp av senga. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke vært så frisk som det jeg er i dag.

Wiik Johansen har diabetes, og nedsatt immunforsvar. De siste årene har hun gått gjennom dobbel organtransplantasjon og flere sykehusopphold. 

Nå bruker hun mellom fire og tolv timer om dagen på stell og trening av hundene. 

– De er babyene mine, og jeg selger dem ikke hvis jeg ikke må. Her sammen med "Tjukken" - en hannhund på nesten 30 kilo.

Hun forklarer at det er avgjørende at hundene lystrer kommandoer, både hjemme og under konkurranse. Hun begynner treningen av valpene allerede fra de er små. Slik blir de forberedt på livet som sledehund når de blir voksne. 

– Når folk spør hvem som er leder i flokken, så sier jeg at det er meg, sier hun.

Så legger ektemannen til;

– Ja, hun har bedre kontroll på hundene enn hva jeg har. Og det er hun som er sjefen når vi er på løp.

Wiik Johansen er alltid med som "sjefshåndtør" på løp. Da har hun hovedansvaret for hundene når de har pause.

– Det er avgjørende for løpet. Både hundene og Geir må fôres samt hvile, og da hender det at jeg må være litt streng, sier hun med et bestemt og litt lurt smil. 

I hele hagen har ekteparet bygd hundegårder med høye gjerder og stor plass for hundene å boltre seg på. Johansen forteller at deres løsning har blitt brukt som eksempel hos Mattilsynet for urbant hundehold.

"Nabotrøbbel"

 – De fleste naboene våre er overrasket over hvor lite lyd de lager, forteller de.

Wiik Johansen forteller at selv om de gjerne skulle hatt mer plass, går det greit å ha så mange hunder i ett nabolag.

– Noen synes kanskje de ser litt skumle ut. Men da inviterer vi de bare inn, slik at de kan hilse. Vi har hatt flere her som har kommet over hundefrykten sin etter en tur i hundegården hos oss, forklarer hun. 

De har derimot opplevd enkelte ubudne gjester som ønsker å ta seg inn i hundegården. I tillegg har de opplevd at gjendstander og mat har blitt kastet inn. 

Da ble flere av hundene syke. Derfor har de satt opp kamera og tak over innhegningen. 

– Hvordan reagerer flokken når andre hunder går forbi?

–  Da står de og ser dumt på de små hundene som bjeffer som noen galne på dem. Vi har faktisk opplevd at folk holder hundene sine over gjerdet for at de skal få se, forteller Johansen. 

Store sosiale kosebamser.

Polarhund i Regnbyen

Mange som driver med hundekjøring bor ofte på landet, og har dermed mulighet til å spenne opp hundene rett hjemmefra. Da kan de kjøre direkte ut på trening. 

Det kan ikke Loddefjord-huskiene. 

– Når vi trener opp mot løp må vi trene hundene flere ganger i uka. Da kjører vi 40 minutter hver vei for å trene på Frotveit. Der trener vi med andre hundeeiere i Bergen Trekkhundklubb, forteller Johansen.

Videre sier han at de også drar på lengre turer.

– Helst drar vi på fjellet to helger i måneden i tillegg, så det blir mange timer i bil, forklarer han.

Det er ikke bare-bare å trene polarhund i Bergens våte klima. 

– Hundene er laget for mye kaldere klima enn det vi har her. Så vi har bestemte regler om hvor vått og hvor varmt det kan være når vi trener. Temperaturen i celcius og luftfuktigheten i prosent kan ikke til sammen overstige 100. Det er fordi hundene kan bli overopphetet og lettere få skader, forteller Johansen. 

Lite snø og mye regn er altså ingen ønsketenkning for hundekjørere. 

Husky-bil og spesiallaget tilhenger må til når gjengen skal på tur.
Torill og Geir bruker mange timer i bil for å leve hundedrømmen.
Selv om konkurransene foregår på snø, blir de fleste treningene for bergenshundene på barmark, med hjul bak i stedet for slede.

Mesterskap i sikte

Det som startet som en hobby, har blitt til en fulltidsidrett for ekteparet, og til neste år skal Johansen kjøre sitt andre VM.

– Denne sesongen har det ikke blitt noe løp, da det har vært travelt med en fulltidsjobb som selger, og andre ting som tar tid i hverdagen. Men i vinter skal jeg delta i VM på Røros, sier han.

Dette vil foregå i februar neste år. 

Det er ikke rart man blir sjarmert av disse øynene.

Johansen kjører hovedsakelig langdistanseløp på 200 kilometer. Tidligere har han deltatt i både VM, og det kjente Femundsløpet.  

 – Klarer dere å hevde dere med de andre som har snø rett utenfor døra?

– Vi mener at vi har bedre hunder enn de andre, men treningsforholdene i Bergen gir oss ikke de forutsetningene til løp som vi gjerne skulle hatt. Så vi må bare trene enda hardere, sier han.

 Hvorfor blir dere i Bergen da når dere driver med hundekjøring av alle ting?

–  Nei altså, det er vel satt et uoffisielt veddemål om når vi kommer til å flytte til fjells, avslutter han.

Powered by Labrador CMS